forhandling.sverm.tech / tables

AG: Vi bruker konsulenter, ikke innleie. Konsulentavtaler er entreprise og faller utenfor arbeidsmiljølovens innleieregler.

Svar: Grensen mellom innleie og entreprise er rettslig krevende, og mange konsulentavtaler i staten er reelt sett innleie i juridisk forstand. Høyesteretts dom i Quality People-saken (Rt-2013-998) ga klare kriterier: Hvis oppdragsgiver leder og kontrollerer arbeidet, stiller arbeidsutstyr, og konsulenten er integrert i virksomheten, er det innleie uavhengig av hva avtalen kalles. Riksrevisjonen har gjentatte ganger påpekt at statlige virksomheter bruker konsulenter i roller som reelt sett er innleie uten å følge innleiereglene. Krev at arbeidsgiver dokumenterer at konsulentbruken tilfredsstiller entreprisekravene - ellers gjelder innleiereglene fullt ut.

AML § 14-12; Rt-2013-998 (Quality People); Riksrevisjonens undersøkelse av konsulentbruk i staten (Dok 3:6, 2016-2017); Prop. 131 L (2021-2022)

Taktisk: Bruk entreprise/innleie-grensen aktivt. Mange statlige konsulentavtaler tåler ikke juridisk prøving. Krev innsyn i konkrete avtaler.

AG: Konsulentbruk gir oss tilgang til spisskompetanse vi ikke kan eller bør bygge internt. Det er god ressursforvaltning å kjøpe kompetanse vi trenger midlertidig.

Svar: Spisskompetanse-argumentet er legitimt for avgrensede, spesialiserte oppdrag. Men DFØs kartlegging viser at hoveddelen av konsulentbruken i staten gjelder ordinære drifts- og utviklingsoppgaver som fint kunne utføres av fast ansatte. IT-konsulenter som sitter i årevis i samme etat utfører ikke spisskompetanseoppdrag - de fyller faste stillinger uten fast ansettelse. Strategisk bygger dette ned statens egen kompetanse: kunnskap går ut døren med konsulenten. Statens forhandlingsløsning bør være å kreve at langvarig konsulentbruk utløser krav om fast stilling, og at konsulentbudsjettene konverteres til lønnsbudsjett.

DFØ-rapport om konsulentbruk i staten 2022; Riksrevisjonens undersøkelser; Hovedavtalen i staten § 18 (drøfting av bemanningsplaner); Statens personalhåndbok kap. 2

Taktisk: Krev oversikt over konsulenter som har sittet mer enn 12 måneder. Disse bør konverteres til faste stillinger. Vis til DFØs anbefalinger.

AG: Konsulentene trives i staten. De velger konsulentlivet for høyere lønn og variasjon.

Svar: Noen konsulenter har valgt friheten, ja. Men for mange er det ikke et reelt valg - det er den eneste veien inn i statlig arbeid fordi etatene ikke lyser ut faste stillinger. De sitter side om side med fast ansatte, gjør samme jobb, men uten rettigheter i Hovedavtalen, uten medbestemmelse, uten pensjon fra Statens pensjonskasse, og uten jobbsikkerhet ved neste budsjettkutt. Det skaper et A- og B-lag på norske statsarbeidsplasser. Faste ansatte opplever at kunnskapen forsvinner når konsulentens kontrakt ikke fornyes, og at de selv må lære opp den neste. Det er frustrerende og demoraliserende for hele arbeidsmiljøet.

Statens personalhåndbok om likeverdig behandling; YS Stats konsulentundersøkelse; NTL/Tekna felles rapport om konsulentbruk og arbeidsmiljø

Taktisk: Bruk todelt arbeidsplass-argumentet. Staten skal gå foran som arbeidsgiver, ikke skape B-lag. Politisk resonans hos rødgrønne politikere.

AG: Staten har alltid brukt eksterne til spesialoppgaver. Det er en naturlig del av statlig forvaltning.

Svar: Historisk var ekstern bistand i staten avgrenset til konkrete prosjekter med definert start og slutt - arkitekter for nybygg, revisorer for spesialgjennomganger, IT-spesialister for systemimplementering. Det som har vokst de siste 20 årene, er permanent konsulentbruk som erstatning for faste stillinger - særlig etter innføringen av ABE-reformen i 2015, der ostehøvelkutt i stillingshjemler tvang etater til å kjøpe kapasitet gjennom konsulentbudsjett i stedet. Riksrevisjonen dokumenterte i 2017 at dette var dyrere og ga dårligere kompetansebygging. Historien viser at konsulentbruken ikke er et bevisst strategisk valg, men et resultat av budsjetteknisk kreativitet.

Riksrevisjonens Dok 3:6 (2016-2017); ABE-reformen 2015; NOU 2020:13 «Private aktører i velferdsstaten»; Difi-rapport 2014:3 om konsulentbruk

Taktisk: Koble konsulentbruk til ABE-reformen. Viser at bemanningsgapet er politisk skapt, og at løsningen er politisk - flere faste stillinger.

AG: Vi har ansettelsesstopp og kan ikke opprette nye stillinger. Konsulenter er den pragmatiske løsningen for å levere på vårt mandat.

Svar: Ansettelsesstopp som driver konsulentbruk er et paradoks: det koster mer, gir dårligere kompetanseforvaltning, og undergraver statens rolle som foregangsarbeidsgiver. Krev at arbeidsgiver dokumenterer totalkostnad for konsulentbruk versus fast ansettelse inkludert rekruttering, opplæring og konsulentselskapets margin. Riksrevisjonens funn var entydige: det er billigere å ansette fast. Pragmatisk bør tillitsvalgte kreve at konsulentbudsjett konverteres til stillingshjemler i neste budsjettinnspill - og bruke Hovedavtalens § 18 til å drøfte bemanningsplaner som inkluderer konsulentvolum.

Hovedavtalen i staten § 18; Riksrevisjonens kostnadsanalyse; DFØ veileder for anskaffelse av konsulenttjenester; Statens økonomireglement

Taktisk: Be om innsyn i konsulentbudsjettet og sammenlign med kostnad for tilsvarende faste stillinger. Bruk Hovedavtalens drøftingsrett til å gjøre dette til en formell sak.

AG: Konsulentbransjen bidrar til innovasjon og nytenkning i staten. Faste ansatte blir for innadvendte og byråkratiske.

Svar: Denne påstanden er en fornærmelse mot statens ansatte og vitner om manglende tillit til egen organisasjon. Innovasjon kommer fra folk som kjenner virksomheten, brukerne og regelverket - ikke fra konsulenter som deler sin tid mellom seks oppdragsgivere. Det virkelige problemet er at staten har skapt en avhengighet av konsulenthusene som minner om outsourcing: strategisk kompetanse, institusjonelt minne og kritiske IT-systemer kontrolleres av eksterne aktører. Når konsulentselskapet setter opp prisen eller konsulenten slutter, sitter etaten uten kompetanse. Det er ikke innovasjon - det er sårbarhet.

Riksrevisjonens rapport om IKT-prosjekter i staten; Nasjonal sikkerhetsmyndighets vurdering av leverandøravhengighet; DFØ-rapport 2022

Taktisk: Bruk avhengighetsargumentet - staten skal ha kontroll over egne kjernefunksjoner. Politisk sprengkraft, særlig etter store IT-skandaler i offentlig sektor.

AG: Digitalisering og AI krever kompetanse staten ikke har. Vi er nødt til å hente den eksternt.

Svar: Digitalisering gjør det enda viktigere at staten eier sin egen kompetanse. Når AI-systemer tar beslutninger som påvirker borgernes rettigheter, må staten forstå systemene innenfra - ikke være avhengig av konsulentselskapets forklaringer. EU AI Act stiller krav om forklarlighet og tilsyn som forutsetter intern kompetanse. Fremtidens løsning er å gjøre staten konkurransedyktig som arbeidsgiver for teknologer: fleksible arbeidsvilkår, meningsfulle oppgaver og konkurransedyktig lønn. Flere etater (Skatteetaten, NAV) har vist at det er mulig å bygge sterke interne teknologimiljøer. Fremtiden tilhører dem som investerer i egne folk, ikke dem som leier inn andres.

EU AI Act (Forordning 2024/1689); Digitaliseringsdirektoratets strategi; Skatteetatens teknologirapport; Hovedavtalen § 18 om kompetanseutvikling

Taktisk: Bruk AI og digitalisering til å argumentere for internalisering av kompetanse, ikke mer konsulentbruk. Vis til etatene som har lykkes.